ADD SOME MUSIC

Maybe I'm gonna leave the blog when the summer comes arollin', and maybe not.

2010-05-27T03:36:00.000-07:00

Det finnes for mye bra på Youtube til å la bloggen ligge død. Led Zeppelin rocker stua mi akkurat nå.
Anno 1969.
Anno 1973.

Sommerferie

2010-05-24T02:47:00.000-07:00

Denne bloggen har gått i sommerdvale. Inntil videre. Motivasjonen er så godt som på null, og ikke kan jeg tenke meg at denne bloggen er noe mer enn en dråpe i havet. Pytt. Ja, en dråpe i en pytt. Det er jo litt større når jeg tenker meg om. Men uansett er det jo ingen som leser her. Hvis noen mot formodning skulle ønske å lese mer av mitt musikkpjatt er det å anbefale å sjekke innom her istedet.

Sundfør på søndag.

2010-05-16T11:56:00.000-07:00

Jeg vet godt jeg er flere måneder på etterskudd. Men singelen og tittelkuttet fra The Brothel er en av de beste låtene jeg har hørt i år. Jeg har nå sittet lenge og tenkt på hva Sundfør har tenkt når hun puttet denne låta først. Jeg klarer liksom ikke å bli rørt av resten, men denne låta er så mørk og følsom at den danker ut resten av plata. For deg som ikke har hørt den, eller for deg som var lei eller deg som hadde glemt den, og for meg som ikke hadde sett den dystre musikkvideoen før nå:

Wonderful Saturday.

2010-05-15T06:55:00.000-07:00

Tydelig at jeg er inne i en soul/hiphop/rnb-periode. Nå hører jeg på Stevie Wonder Musiquarium (1982) som var en av skattene jeg fant i platehaugen (se gammel post), og Ribbon In The Sky som utpeker seg som en særs romantisk låt. Jeg holder på å bygge opp en romantisk Spotify-spilleliste forøvrig. Stay tuned for some more lovin'.

(Rimelig cheezy video forøvrig..)

ttttip on a tightrope.

2010-05-14T11:05:00.001-07:00

Det er fredag og jeg har tenkt til å kose meg til denne her:

If heaven's hypothetical, and if the cigs keep you warm..

2010-05-13T03:28:00.000-07:00

"She said if heaven's hypothetical
And if the cigs keep you warm
Then how's she supposed to think about
How it's gonna move in the morning?"

Jeg sitter her og prøver å gjøre meg opp en mening om The Hold Steadys nye album Heaven Is Wherever for Musikknyheter. Foreløpig har jeg bare hengt meg opp i teksten på Hurricane J, også kom jeg over denne akustiske versjonen på Youtube. Verdt en lytt!

Chairlift: Does You Inspire You (2008)

2010-05-12T04:00:00.000-07:00

I dag har jeg et lite gjensyn med denne plata. Den trenger egentlig å få noen gjensyn. Konserten deres på Øya i sommer var skikkelig stakkars. De hadde masse tekniske problemer og surra fælt. Men plata, den består som et svalt og minimalistisk 80-tallsinspirert album med godlåter som Bruises, Evident Utensils, Territory, Somewhere Around Here og låta som fikk meg til å tenke på filmen jeg så om gjenvinning og søppel, The Story of Stuff, Garbage. Forøvrig en snutt alle burde se.
Teksten til sistnevnte låt finner du under bildet. Tenkt på all den søpla!

All the garbage that you have thrown away
Is waiting somewhere a million miles away
Your condoms and your VCR
Your ziploc bags and father's car
Dark and silent it waits for you ahead
So much garbage will never ever decay
And all your garbage will outlive you one day
You should sign a fancy signature to your messy messy portraiture
Because dark and silent it waits for you ahead
Making so much garbage each and every day
We make this shit for you to throw away
In plastic rooms in factories for you to dispose of as you please
Because dark and silent it waits for you ahead
With stomachs full of oil and vinegar
Stomachs full of oil and vinegar
With stomachs full of oil and vinegar hey hey
With stomachs full of oil and vinegar
Stomachs full of oil and vinegar
With stomachs full of oil and vinegar hey hey

Misunnelig frisør? En platebonanza!

2010-05-09T10:22:00.000-07:00

Takket være min fars frisørs opprydningstrang sitter jeg nå opp til ørene i et hav av gamle vinylplater og 7-tommere av ymse, å så ymse, sort. For en obskøn sær historie, sier du. Ja, det er ikke alle forunt å få et lass, og da snakker vi flere titalls kilo, plater dumpet i stua for null komma null kroner og øre.
De støvete nostalgifenomenene har sitt opphav fra sånn rundt 1970 og frem til 1990, da det kan se ut som fars frisørdame kalte analog for analog og tok steget inn i den digitale verden. Sikkert fint for henne, plassbesparende uten tvil, og veldig fint for meg som nå sitter her på gulvet med en fuktig klut (for å tørke bort støvet)og prøver å skille klinten fra hveten. 70- og 80-tallet bar såvisst med seg kanskje noe av det mest varierende av kvalitet, seriøsitet og stil/klasse som noe annet tiår, og fy så mye dritt det befinner seg her. En tydelig gjenganger hos fars frisør er en særdeles svett type ved navn Leif Garret (gjør et raskt google-søk og sjekk ut cover-arten. Puh..) samt mye Gibbs-brødre-relatert og påfallende mange Smokie-plater. Det var altså ikke dette jeg har valgt ut. Etter at støvet får lagt seg kommer jeg nok til å oppdage at jeg har røska til meg overdrevent mye ræl. Men jeg har allikevel nesten fordoblet vinylsamlingen min, og forhåpentligvis fått meg noen godbiter jeg antakelig aldri ville betalt penger for. Og å lete seg gjennom ukjent og gratis 80-tallsmusikk er så avgjort mer spennende enn å lese til eksamen.

Platesamlingen i dag. Hylla til høyre er de nye kidsa på blokka.

Denne duger på vorspiel!

Denne er jeg glad i allerede.

Spent på denne!

MJs beste!

Stilig kar.

Grease is the WORD! Frankie Valli vet å sjarmere.

You and I and Egil Olsen

2010-05-06T03:00:00.000-07:00

I går var det semesterets siste konsert på U1. Headliner var Moddi, en lykketrollartist jeg gleder meg til å høre mer på. Men denne posten er forbeholdt Egil Olsen, U1s favoritt-entertainer, som varmet opp publikum. Det var et lykkelig gjensyn for alle som har hørt han før, og en åpenbaring for de som ikke kjente han. Hadde jeg ikke visst hvem han var hadde jeg, før han begynte å synge, antakelig tenkt at han så ut som en trailersjåfør som hadde kommet feil. Dette grunnet skjegget, pondusen, trailerskjorta og trailercapsen. Men så åpner han munnen og synger som en engel de humoristisknaivromantiske catchy låtene sine som man bare ikke kan annet enn å elske. Jeg lot meg selvfølgelig rive med og tross i ekstremt laber økonomi rev jeg i og kjøpte to vinyler for 300. Den ene en "tribute"-plate som vennene til Egil visstnok hadde laget til 30-årsbursdagen han i april. (Thom Hell, Sondre Lerche, Jenny Hval for å nevne noen av vennene som bidro.) Trykket opp i minimalt opplag, og jeg fikk den til og med signert på oppfording fra mannen selv. Ikke dårlig.

Egil Olsen sjarmerer studentene midt i eksamensstresset.

Jeg lar meg sjarmere og kjøper plater for krøllede femtilapper.

Egil Olsen er Singer/Songwriter. Ingen tvil om det.

Suburban Kids With Biblical Names

2010-05-03T13:15:00.000-07:00

Jeg har løpt rundt med Suburban Kids With Biblical Names (forøvrig det mest indie av indieband-navn jeg har hørt på lenge) i ørene i dag og det føles godt!! Litt dårlig lydkvalitet på dette klippet, men det bør komme frem at denne sangen er feelgood og hoppsasa. Nyt! Snart kommer sommern.

Dagens fangst: En hel del!

2010-04-30T08:10:00.000-07:00

Første eksamen overstått og lønning inn på konto feires selvsagt på Platekompaniet, Oslo City. Det forundrer meg alltid hvor hyggelige de er der tross i metervis med kø av utålmodige og irriterende kunder som skal ha den dærre siste til hu dærre som var på Skavlan vettu, sist helg. Jeez.. Uansett. Jeg bladde som vanlig gjennom Super Budget-hylla og jommen var det ikke ganske mye bra der i dag! Jeg fant til og med Cold Mailmans How To Escape Cause And Effect som jeg selvfølgelig anbefaler alle å løpe og kjøpe. Egentlig var den store planen å kjøpe Broken Bells debutalbum (som jeg så varmt omtalte tidligere i år), men da jeg kom inn i butikken glemte jeg den helt og endte opp meg å snuse rundt på helt andre ting - som resulterte i denne godtposen her:
- Mattias Hellberg, kjent fra mine svenske yndlinger Hederos & Hellberg samt noe samarbeid med T.S.O.O.L. på plata Origin Vol 1., sin soloplate fra 2004.
- Nick Drakes Brayter Layter (1970) på SuperBudget (!!), men uten booklet. Jaja, jeg får tegne noe selv.
- Susanne "jeg har en mørk side også" Sundførs meget omtalte The Brothel (2010) som jeg akter å gi ikke bare èn sjanse til men mange. Dama er tross alt en knallgod låtskriver.
- The Boo Radleys Wake up! (1995). Jeg har bare en EP (It's Lulu), med dem fra før og gleder meg veldig til å høre mer av disse gledessprederne.
- Og til sist Suburban Kids With Biblical Names' (SKWBN) sin #3 fra 2005. Knallfin indieaktig pop med masse driv og meget, meget god stemning. Altså, ikke nødvendigvis gla'-pop, men god stemning. Skjønner?

Ikveld skal jeg tilbake til 80-tallet med svigerfar Lars og se/høre Ultravox på Sentrum Scene! Jeg håper på mye synth sånn at jeg kan se og lære. Apropos egen læring: Sjekk for all del ut Groove.no sin spalte Rastløs der de filmet oss spille låta Time Is Of The Essence akustisk. Og her er bildedokumentasjon av den innkjøpte herligheten. God helg!!

Dreaming about dagens låt!

2010-04-29T10:22:00.000-07:00

Bare hør på dette! Sånne låter som dette kan holde meg vekk fra eksamenslesing i timesvis.

Fri streaming av The National

2010-04-26T02:19:00.000-07:00

Et av mine favorittband, The National, slipper sin sjette plate 10. mai, men nå og til imorgen kan man streame albumet direkte fra The New York Times hjemmesider.
Albumet høres meget lovende ut, og det er sånn akkurat passe lang tid siden jeg hørte på The National sist, sånn at det kan få en renessanse. Og jammen kommer de ikke til Operataket til sommeren også (under Øya). Knall.

Kunsthistorisk indiepop.

2010-04-25T07:01:00.000-07:00

I siste innspurt av kunsthistorieeksamenslesing fikk jeg nå denne videoen postet på veggen min av Christina. Parisisk indieband setter seg selv inn i historien fra Da Vinci og Caravaggio til Mondrian og Munch. Ganske elskelig rett og slett.

Hiawata! + Agent Cooper på U1

2010-04-23T04:08:00.000-07:00

I går var det konsert på U1, og jeg var der selvsagt - med kamera! Agent Cooper var Hiawata!s medbrakte oppvarmingsband. Mens førstnevnte varmet opp publikum satt Hiawata! og varmet opp seg sjæl backstage, noe som syntes godt uti settet til headlineren. Jaja, bemerkninger som "æh, de bryr seg jo ikke" rettet mot publikum var kanskje ikke noe strategisk friere, men pytt. På galeien eller ikke, Hiawata leverte stødig dansefrembringende pop i kjent stil. Her er deres fine musikkvideo til låta Valley Boys og et knippe bilder fra kvelden.

(S)kattejakt - en spilleliste

2010-04-20T01:40:00.000-07:00

Jeg har laget en spilleliste.

Cherry Blossom Girl

2010-04-16T09:43:00.000-07:00

Nå er det helg, og jeg ligger på gulvet i stua og ser ut av vinduet og opp på en gylden himmel og det er vår og kirsebærblomster er vakre å tenke på. Air kommer til Øya, og da håper jeg de spiller Cherry Blossom Girl. Og når vi snakker om kirsebærblomster, så anbefaler jeg filmen Cherry Blossom fra 2008. God helg!

Jazzknotter og hipsterdans. It's tuesday!

2010-04-14T03:56:00.000-07:00

Nå er det vår, og her har det blitt vårfarger på bloggen også, gitt. I går var jeg på Sound of Mu og hørte på Ine og Peder. De sang og spilte fint med tuba og masse, masse knotter og skruer. Tydelig at jazzvokalist-oppgaven har blitt utvidet fra å være ren vokal til looping-ekspertise, knottetrykking og live eksperimentering med lyder. Ine tok utfordringen på strak arm, om man kan si det slik. Jeg tok til og med bilder! Og sjekk ut potet-gardinen de hadde på Sound of Mu!

I kveld skal jeg og Christina på Two Door Cinema Club på Blå! De er fra Irland og utseendemessig gir de meg assosiasjoner til Harry Potter og Ron Weasley, men musikkmessig er de en upbeat-eksplosjon som får deg til å danse hipsterdans uten å merke det. Yup, det kan bli moro. Bare hør her:

Raw Monday

2010-04-12T02:06:00.000-07:00

Belle & Sebastian kommer til Slottsfjell, Iggy & The Stooges til Øya. The Sountrack of Our Lives slipper snart en ny EP. Ja, i det hele tatt er det mye å glede seg over i musikkens verden om dagen. Jeg får ikke hørt så mye ny musikk som jeg skulle ønske om dagen, men jeg rakk i det minste en liten tur i platebutikk før jobb igår, og rasket med meg Iggy & The Stooges' Raw Power (1973) og Becks Mutations (1998). Ifølge min kjære, og selvfølgelig "alle" andre er Raw Power noe av det, ja, råeste som er blitt laget - og det i forkant av punken (!!). Leste forøvrig en finfin artikkel i Dagsavisen om den Bowie og Iggy-produserte plata med mye fin fakta. Ser jo da selvfølgelig at det nå skal gis ut en remastring med diverse ekstramateriale og bonusstæsj, men det får være for den avanserte Iggy-lytter. Jeg forereder meg på et stykke knalltøff plate med en kopp sterk morgenkaffe før jeg begir meg ut i mandagen med Raw Power i ørene.

Cold Mail(wo)man: Jada, siste post om eget band.

2010-04-07T02:22:00.000-07:00

Se, jeg har nytt band. Det er bra saker og fine gutter. Første planlagte konsert er i Tønsberg, Støperiet, 23. april. Kom og hør, eller smør med tålmodighetskrem for vi skal spille i Oslo etterhvert også. Og jeg skal snart slutte å blogge om meg selv. Det er unntakstilstander for øyeblikket. Jeg har et gavekort på Platekompaniet, og jeg skal fortelle dere hva jeg bruker det på snart. Følg med!

April Come She Will

2010-03-28T03:32:00.000-07:00

Nå bærer det til fjells, og når jeg kommer tilbake er det april i byen. God påske, her er to fine aprillåter.

It's lørdag, darling. Hør på Laura Marling.

2010-03-27T06:15:00.000-07:00

Enda en ny dame! Joni Mitchell anno 2010. Det kan jeg like, og det gjør jeg også. Bare se og hør på denne. Skikkelig nydelig stykke folk fra hu derre Laura Marling som i disse dager har sluppet sitt andre album I Speak Because I Can.

Rather awesome!

2010-03-26T10:01:00.000-07:00

Denne hører jeg på nå. Det burde du også gjøre!!
Sonic Youth - Rather Ripped (2006)

Cold Mailman, yes I am.

2010-03-24T15:00:00.000-07:00

Akkurat nå hører jeg på Byrds. Ellers går det mye i Cold Mailman, av naturlige årsaker. Den nye plata til Sundfør syns jeg er deprimerende og formløs (foreløpig), så jeg hører heller på Field Music og faktisk Radiohead om dagen. To be continued...

Søndagssentiment: Machine Birds

2010-03-21T11:31:00.000-07:00

På torsdag var det konsert på SV-kjellern, og jeg kan med stolthet si at jeg booket kveldens høydepunkt. Machine Birds, som er min gode venninne Marte Eberson og hennes musikalske partner fra Griegakademiet i Bergen Maria Skranes, leverte en så overbevisende konsert i studentkjellern vår at undertegnede satt igjen og følte at hun hadde blitt truffet. Og når musikk treffer meg, så griner jeg gjerne. På låta Over And Over var det både teksten og Maria Skranes' stemme og inderlighet som fikk tårene til å trille hos meg, og det rørte meg virkelig. Jeg tror kanskje hun sang ut sjelen sin akkurat på den låta.

Just give it time, that's what you said to me.
That's what you keep telling me,
over and over.
Just give it time, that's what you said to me,
right before you left me
over and over

But I don't have time,
the years keep passing by.
I'm still stuck here,
and I can't breathe.

Just give it time, that's what you said to me,
right before you left me,
over and over.

I guess my time will never come.
It was all just empty words,
and I'll get over you
over and over

Cause I don't have time.
The years keep passing by,
I'm still stuck here,
and I can't breathe

I can't breathe,
and I don't have time...

Jeg tror heller ikke at det bare var jeg som følte det slik akkurat da. Nå har Machine Birds lagt ut opptak av tre låter fra konserten på Youtube/Myspace, og her har dere Over And Over.
God søndag.

Heaven can Waits?

2010-03-13T16:15:00.000-08:00

Jeg sitter på en røyktung og tussmørk bar i New York, det regner ute og det er past bed time. Tom Waits synger om Muriel, whiskey og sigarer. Ok, det er bare en vanlig lørdag i et intetsigende Oslo. Men det er ihvertfall past bed time, og Tom Waits er her. Her altså, inne i dataen. Det får holde, for nå.

Vårens store oppdagelse? Field Music!

2010-03-10T07:28:00.000-08:00

Plata som kommer i disse dager (allerede ute..?) heter Measure og er Field Musics tredje studioalbum. Jeg, har selvfølgelig ikke hørt om dem før nå. Men drit i det. De er fra England, og minner om alt det beste i samlinga mi, surra sammen i en litt rar gryte. Spennende med andre ord! Bare se/hør her! Og plata ligger også allerede på Spotify.

Opp og fram: Ellie Goulding

2010-03-09T22:40:00.000-08:00

Mens jeg bøtter nedpå kaffe hjelper denne dama meg å få på meg klær og komme meg ut i livet. Hørt om henne? Ellie Goulding er navnet vi sikkert kommer til å høre masse av fremover, og låtene hennes er fulle av herlig åttitall, deilige danserytmer og spennede vokal. Det nye årets La Roux kanskje? Plata ligger nå ute på Spotify. Hør!

Go OK go

2010-03-06T08:57:00.000-08:00

Husker du disse? Youtube-heltene som legger stolthet i skikkelig fascinerende musikkvideoer. Og som ikke er så værst på fengende riff heller. Her er de hvertfall tilbake med en helt nydelig musikkvideo (at de gidder), som kanskje tar knekken på den forrige (tredemølle-vidoen), eller kanskje ikke. Uansett. Hvis du hadde glemt den sistnevnte som meg, her er linken. (Videoen ville ikke la seg copypaste inn her)

Beach House

2010-03-05T07:45:00.000-08:00

Jeg henger generelt litt etter, fordi jeg ikke fikk øynene opp for Beach House noe særlig før i dag, nesten en uke etter at de spilte i Oslo. Jeg har hatt skiva liggende lenge, og ikke summet meg til å anmelde den før jeg fikk purremail fra redaktøren min her forleden. Plata kom ut i januar, men anmeldelsen er rykende fersk! Les hva jeg synes om Beach House og Teen Dream her.
Hør på Norway:

Fint. Foals.

2010-03-02T10:19:00.001-08:00

Her er en fin låt med en fin video fra Foals, et band jeg uten videre ikke assosierer med noe særlig.

Den beste plata? Bob Dylan - Desire (1975)

2010-02-26T13:39:00.000-08:00

Plutselig var det både tid og rom, og øyeblikket var der for å sette på en skikkelig, skikkelig god plate. Mens snøen fortsetter å fare forbi i uendelige strømmer, har jeg nå endelig arrangert meg her hjemme i stua med rikelig med stearinlys, en drink, en sigg i vinduskarmen (sistnevnte litt overivrig, jeg glemmer alltid at jeg egentlig ikke liker røyk lenger, kun konseptet "røyk i vinduskarmen") og en skål med oliven.
Først sveipet blikket over cd-hylla, før jeg kjente at i dag var dagen for å høre vinyl. Og der, der stod hun. En av de aller fineste platene jeg har, og som jeg aldri angrer på at jeg setter på. En plate som er så full av sjel, guts og intelligens som bare få. Denne plata har et jevnt tempo alle ni låtene gjennom, og fyller meg opp med ro og ettertanke. Jeg snakker om Bob Dylan, og jeg snakker om Desire (1975, Colombia Records). Plata har jeg fra en gang den var en del av en bunke vinyler jeg "lånte" av (og nå kommer sannheten for en dag..) en venninnes foreldre før jeg hadde platespiller, fordi jeg bare synes vinyler var så fine å ha stående fremme. Jeg likte lukten, og jeg visste at jeg likte Dylan, selv om jeg ikke hadde annet enn en Best of-plate med fyren på det tidspunktet. Vi snakker 10. klasse, ungdomskolen. Så kom videregående, jeg møtte folk som hørte på andre ting enn VG-lista, og utvidet ganske enkelt samtlige horisonter. Fascinasjonen for vinylplater visnet aldri, og jeg leverte heller aldri tilbake platebunken. Så, en gang i 2. klasse fikk jeg platespiller. Jeg spilte Cohen, Bowie, Paul Simon og The Doors for første gang. Samt Bob Dylans Desire. Jeg liker veldig mye Dylan, men jeg liker han best når han nærmer seg pop'en mer enn den hardbarka kassegitarcountryen. Jeg liker også når låtene er seige, har et utall vers som forteller en lang historie, og trasker avgårde som jeg forestiller meg Woody Guthrie gjorde i sin ungdom langs en tørr landevei. Og Dylan også forsåvidt. Derfor er Desire Dylan-plata for meg. Alle låtene, og utvilsomt Hurricane, Oh Sister, Mozambique og One More Cup of Coffee appellerer sterkt. Ikke at jeg klarer å trekke ut en favoritt. Det beste med plata er kanskje at det er nesten som det kunne vært èn lang låt, samtidig som den ikke er det. Kanskje er det Dylan som forfatter, snarere enn poet, som kommer fram akkurat her. Emmylou Harris hever vokalen hans og fremhever teksten så sjelfullt, og sammen med fiolinen som går som et tog gjennom hele plata driver alt fremover, fremover. Kanskje er det den ultimate kjøre-plate også. Har ikke testet dette.
Nå er det siste låt, Sara, som strømmer ut av anlegget, og med det var en ny spalte invidd her på Add Some Music. I Den Beste Plata kommer jeg til å trekke ut plater fra samlingen som betyr mye for meg av diverse grunner. Følg med, skaff deg Desire om du ikke har den, og god fredag!

Snøen og tiden som fyker forbi = harde bloggetider

2010-02-26T01:28:00.000-08:00

Det er mye som skjer om dagen. By:larm blåste forbi som snøen utenfor vinduet, og jeg rakk bare å få med meg tre konserter, samt den jeg var med på selv. Faktisk er det visst blitt lagt ut en video fra en av konsertene vi gjorde i et studio på fredagen. Hvis du hadde lyst til å se meg synge/spille med Solvor Vermeer, men ikke fikk det til, så kan du jo se dette klippet.

De jeg fikk sett på By:Larm var Mathias Tellez, Kråkesølv og Therese Aune. Sistnevnte spilte en nydelig konsert i kjellern på Revolver, og låta The Lonely Ocean Roar, som jeg hørte for første gang, er helt aldeles nydelig. Therese gikk rundt og bar på en bunke selvlagde demoer, og jeg fikk røska til meg en med den låta i live-versjon på. Anbefales! Den ligger også ute på hjemmesiden hennes.
Faktisk har det vært så mye på plakaten i de siste ukene at jeg har måttet ty til Radka Toneff stort sett alle gangene jeg har vært i humør til å høre på musikk.
Nå må jeg løpe ut i snøen, men lover å være tilbake med noen spennende godbiter snarest. Har forøvrig en idè til "Den beste plata"-spalte. God helg!

By:hazzle

2010-02-17T05:58:00.000-08:00

By:Larm står for døren. Jeg har hendene og ørene fulle, og har ikke fått et fnugg av oversikt over hva som er verdt å se. Jeg tok nå for første gang turen innom By:Larms hjemmesider, og det første jeg oppdaget er at bandet jeg kom over i fjor høst under bloggens spede begynnelse, Razika, skal spille! Jentene på 18 år fra Bergen kan være gøy å sjekke ut for den som måtte like sjangere som begynner på p eller slutter på ska. Altså punk og ska..! Skal prøve å saumfare programmet etter gull, enn så lenge kan jeg tipse om at jeg er kor- og glockenspiel-dame for Solvor Vermeer m/band. Hun spiller på Revolver, fredag, 17:15. Allright!

Thumbs up for Goo Men!

2010-02-13T03:54:00.000-08:00

Har akkurat slengt ut anmeldelse av The Goo Mens siste plate, Three Thumbs Up! Lørdagskveldene er redda! Les den her.

Another cup of Stevens.

2010-02-10T14:40:00.000-08:00

Dagen har vært stappfulle, men allikevel fulle av musikk på forskjellige måter. Nå øver jeg, mine bønner har vel blitt hørt av musikkguden, med to band, og på bussen hit og dit i dag har jeg vekselvis hørt på låter jeg bør lære meg og vekselvis på Another Cup of Yusuf (2006, Ya Records/Polydor) med Yusuf/Cat Stevens for å roe nervene. For en fin plate det er! Godt at ikke religiøs konvertering og navneskifte skal behøve å ha innvirkning på god musikk.
Her er han live fra Nobelkonserten i 2006, året da Muhammed Yunus vant og man fortsatt gav prisen til folk som faktisk hadde gjort noe merkbart. Denne sangen har en sjelden evne til å løfte en (les: meg) opp til musikalsk religiøse høyder. Som jo er mitt nirvana, om man kan si det sånn.

Og her er han i noe mer kjent ytre stil ihvertfall, og da buksene hadde sleng. Det finnes egentlig altfor mange eksempler på en så fantastisk låtskriver til å ha i bare èn bloggpost.

Og mens jeg er i gang kan jeg vel like greit slenge ut denne også, sangen som får meg til å grine og har fått meg til å grine et utall ganger. Dårlig med originale musikkvideoer fra denne karen, men prøv å overse gitarstemmingen i begynnelsen av videoen og hør godt etter på resten. Sartere, vakrere og med mer nerve er etter min mening umulig å få til.

Mon tro om noe sa no? Monzano!

2010-02-05T03:08:00.000-08:00

Jeg skulle selvfølgelig tatt en drøss med bilder, men kameraet var utladet etter onsdagens opplevelse, så istedet skal jeg prøve å kompensere med ord. I går spilte Monzano på U1, Blinderns beste rockekjeller der undertegnede nå også er med på å "booke". Som Sjur sjøl sa, var det er slags generalprøve på alle de konsertene de skal ha fremover som følge av plateslipp 15. februar. Han var i den sammenheng fornøyd med det skuffende lave oppmøtet. La det bare være sagt at det stod over 80 som attending på Facebook, men det var vel drøye 30 som var å se i går. Tenk at et så seriøst (...) medium kan være så upålitelig. Uansett. Poenget med denne posten var vel bare å si det at Monzano slipper plate 15. Februar. Den heter noe så nett som By This Time Last Year Everything Will Seem Younger. Slippfest blir på Mono 10. februar, altså neste uke, så det kan kanskje være noe å stikke innom på. Nå leser jeg til min store overraskelse at på første singel på plata, Cold Waters, har Mr. Lyseid fått med seg min eks-bandkollega Thea Glenton Raknes fra Norma Sass. Det må jeg si. Kult, Thea! Jeg har personlig alltid vært svak for både Little Hands of Asphalt og Monzano så neida, jeg er ikkeno sjalu i det hele tatt. Uansett, hold øra oppe for Monzano denne våren. Det kan bli veldig gøy!

Platebonanza, eller hvertfall nesten.

2010-02-02T03:22:00.000-08:00

Kaffeslaveri-lønningen er omsider inne og ble feiret i dag morges med et pitstop på Platekompaniet, Oslo City, på vei til Blindern. Den herlige kampanjen "Under 50-lappen" som Platekompaniet kjører nå har masse å by på, og lønner seg for å fylle hull i samlinga for en billig penge. En billig penge = 49 ,-

Beck Sea Change (2002, Geffen Records)

Tv On The Radio Dear Science (2008, Touch And Go Records)

Morrissey Years Of Refusal (2009, Polydor)

Diverse artister 1977 The Spirit Of Punk (2007, Virgin Records)

Tydeligvis hadde jeg blitt trukket for noen gamle regninger nå som jeg plutselig var blitt så velstående. Derfor måtte jeg legge tilbake disse:

Beach House Teen Dream (2010, Sub Pop)

og...

Girls Album (2009, True Panther)

Så det får bli neste gang. Til helgen blir det Midlake på Rockefeller! God tirsdag!

Frankly, Mr. Shankly' best idea so far

2010-01-27T07:34:00.000-08:00

Basert på et konsept fra alle konsepters mor, Manhattan/New York, har noen profilerte karer fra musikk-Oslo tatt på seg ansvaret med å arrangere The Smiths-klubb her i Oslo Rock City også. Jeg var der på åpningen/kick-offen og kan bekrefte at seriøsiteten er til å ta og føle på. Man tar ikke lett på The Smiths, og alle som har et slags forhold til åttitallets mest allsidige ensidige band vil komme til å sette pris på en helaften viet Morrissey & co. Faktisk er konseptet så overbevisende at vi en gang for alle kan bekrefte: egentlig trenger man ikke mer enn The Smiths. Dukker du opp kan jeg garantere høy indie-Oslo-klientell-faktor, men uten all den påtatte Internasjonalen/fisk&vilt-hypen som kan stresse enhver sart sjel. Som sagt tas både Smiths og konseptet seriøst, og man samles derfor rundt "matfatet" kun med vennlige hensikter. Hurra for slike finfine samlingsstunder. (Alle assosiasjoner til sitte-på-gulvet-a-la-speidermøte kan forøvrig avkreftes). Put on your dancing shoes eller bare the beer-mood og bli med på Revolver på søndager.

Dagens spilleliste

2010-01-26T14:30:00.000-08:00

I dag har jeg hørt på High Llamas, The Depreciation Guild, Jesus And Mary Chain og First Aid Kit. Her er en liten spilleliste med flotte låter, alle i klasser for seg.

Shout Out Louds

2010-01-21T12:54:00.000-08:00

Shout Out Louds nye låt Fall Hard er knallfin, og det er musikkvideoen også. Jeg håper plata, Work, som slippes 24. februar også blir fin. Det lover godt. For den uopplyste, Shout Out Louds er svenske og kommer nå med sin tredje utgivelse. Kanskje er det bare fransken i introen, men om man liker Phoenix så skulle det ikke være vanskelig å digge dette. Et voìla!

motløs musiker møter mye megabra musikk

2010-01-20T06:49:00.000-08:00

Jeg prøver å lage låter, men har funnet ut at alt jeg lager høres ut som dårlige kopier av The Thrills eller Hello Saferide. Derfor satte jeg på The Thrills So Much For The City (2003, Virgin Records), og tok oppvasken istedet. Jeg lurer på om jeg trenger litt input. Noen som vil lage band? Forresten er en ny utgave av Spirit snart ute i butikker (Platekompaniet, Urban, Grim m.fl.) og der har jeg en artikkel og noe sånt som fem anmeldelser. Løp og les! Eller hør på The Thrills. Det duger det også.

Shoegaze Saturday

2010-01-16T07:43:00.000-08:00

Jeg burde sikkert gjort dette for lenge siden, men omsider har jeg vært på platebutikken og kjøpt meg unikumbandet Maribels debutskive Aesthetics (2009). Jeg er inne i en The Byrds-fase for tiden, så jeg røska med meg Turn! Turn! Turn (1965) også, sammen med obligatoriske XX (2009) fra The XX som jeg omtalte så varmt i forrige post. Jeg ble introdusert for Maribel for første gang da jeg fant ut at Kjetil som gikk i klassen min på Granum var eminent trommis i bandet. Det skal sies at jeg hadde en noe anstrengt konsertopplevelse da jeg ble invitert til å se dem på Betong og ikke tok rådet fra Kjetil om å ha på ørepropper på alvor. Det ble til at jeg satt i trappa for å prøve å få lydbildet litt på avstand slik at det kunne dekodes. Plata derimot fremstår helt genial, og det er jeg kanskje den siste til å påpeke. Aesthetics har blitt hyllet både nasjonalt og internasjonalt med rette, og det sies at Maribel en gang for alle har satt spikeren i kista på "bra til å være norsk"-uttrykket. Maribel er nemlig bare veldig bra. Og coverarten passer så bra til musikken at jeg ikke kan få sagt det nok. Stjerneblink og blendende lys preger hele albumet, og det er ren, ja, estetikk. Jeg har tatt meg friheten å vise et bilde jeg tok av Kjetil på skoletur til København i 2007 fordi han ikke er så rent lite estetisk selv, den fyren.

Giants vs. XX

2010-01-13T07:07:00.000-08:00

Nedstrippet, minimalistisk og fengede karakteriserer Young Marble Giants, bandet som ingen har hørt om fordi de bare gav ut en eneste plate, Colossal Youth, i 1980. Gjengen er fra Cardiff, Wales, og tilslutter seg den obskure tradisjonen postpunk. Inspirasjon er hentet fra Velvet Underground, Brian Eno og David Bowie, og selv synes jeg man kan skimte både Debbie Harry og Patti Smith i stemmen til vokalist Alison Statton. I disse dager blir The XX, amatørminimalistrockerne fra London, hyllet opp i skyene (og med rette), og en skal ikke feie under teppe/stikke under stolen at et fnugg av inspirasjon er hentet fra nettopp Young Marble Giants. Sistnevntne bandnavn er forøvrig ment å refere til de antikke greske Kuroi-statuene fra rundt 500 f.kr. Albumnavnet kan også se ut til å ha noe med dette å gjøre. The XX slapp debutskive i august 2009, og la oss håpe de får gitt ut mer enn døgnflua fra 80-tallet. Som altså ikke burde vært en døgnflue. Funfact fra kunsthistoriestudenten: Visste du at Les XX var en belgisk kunstnergruppe på slutten av 1800-tallet (derav navnet som står for det 20. århundre) der blandt annet Monet, Cezanne, Gaugin og Van Gogh var tilhørige?
Her er hvertfall et spor fra hvert band, så kan du nyte og bedømme selv. (The XX spiller forresten på Garage 18. januar)

Young Marble Giants - Eating Noddemix

The XX - Teardrops

tirsdagsklientell

2010-01-12T01:09:00.000-08:00

Tirsdagsmorgen, kaffen er klar og jeg venter på at Marie skal komme og spise frokost med meg. Jeg har satt på God Save The Clientele med The Clientele som jeg kjøpte i New York før jul. Den er virkelig utrolig fin, og passer veldig bra til tirsdagsmorgener med kaffe og frokost. Her er Isn't Life Strange, et vakkert og litt Beatles-aktig spor som gir en lyst til å spre kjærlighet i verden. Eller noe sånt.

Happy Family

2010-01-11T05:20:00.000-08:00

Etter en kraftig ostesmørbrød-frokost i min regi, står min kjære nå på kjøkkenet i hvit singlet og vasker opp til Ramones Rocket To Russia (1977). Han er en flink fyr, og soundtracket kunne ikke vært bedre.

Moment of zen?

2010-01-09T08:28:00.000-08:00

Jeg kom akkurat hjem fra årets første yogatime. Med andre ord er jeg uthvilt, rolig og full av ny energi. Jeg måtte ha noe som passet. Noe rolig, men allikevel fullt av energi. Valget falt på Midlake! Young Bride er full av vakre toner og harmonier med et fabelaktig driv. Fra albumet The Trials of Van Occupanther (2006). De spiller i Oslo 6. februar, og jeg skal! Takket være en gavmild og musikksmart svigerfar.

Også se på de fine fyrene!

Finfint nytt.

2010-01-05T08:35:00.000-08:00

Nok en nykommer. Broken Bells (med James Mercher fra The Shins) slipper debutalbum i mars og jeg gleder meg. Hvis denne låta (som er den eneste på Myspace-siden deres) er representativ, så må det være en bra plate. Jeg synes liksom jeg hører litt Oasis i denne låta. Noen som er enig? Fin er den ihvertfall. Sjekk også ut hjemmesiden deres. En visuell nytelse.

Anno 2010

2010-01-02T14:20:00.000-08:00

Okei, så ble ikke julekalenderen heeelt så gjennomført som jeg hadde håpet. Her jeg sitter i tussmørk leilighet i året 2010 kan jeg ikke annet å beklage. På den annen side, the blog must go on. Med en halvkåt Tom Cruise på tv'en (Mission Imp. seff) vil jeg gjerne benytte anledningen til å påta meg rollen som spåkone og servere en låt jeg har fullstending hang-up på og som kanskje vil gjøre seg mer profilert i månedene som kommer. The Drums er NOK ETT fabelaktig resultat av Brooklyns tilsynelatende uendelige indie og popfabrikk. Hvis du manglet noe å danse til på nyttårsaften, kan du sette på denne og se om du ikke klarer å hoppe litt allikevel. Med en finfin EP ute, Summertime, og et album på vei i løpet av det nye året, kan jeg ikke annet enn å tro at folk med svakt hjerte for fjorårets suksess Pains of Being Pure At Heart kommer til å fryde seg over disse folka. Se denne upretensiøse og ungdommelige videoen og trøst deg med at den norske våren kun en få måneder unna. GODT NYTTÅR!

Julekalender: 23. desember

2009-12-23T10:47:00.000-08:00

Med en sovende kjæreste i fanget sitter jeg og ser ut på snøen som faller gjennom julelysdekorerte vinduer. Det er vel nå julefreden skal senke seg, etter å ha kjørt frem og tilbake til Tønsberg i dag og hentet en julegira mormor og krampehandlet de siste julegavene på Oslo City. Det første som slår meg er at soundtracket til øyeblikket er Bon Ivers Blindsided fra 2009s beste lavtempo-album, For Emma, forever ago. Med det håper jeg alle kan smake litt på roen og sette på denne sangen når en har tid og rom. Denne sangen krever litt tid og litt rom.

Julekalender: 21. desember

2009-12-21T06:22:00.000-08:00

Dette blir ekspressblogging ettersom julestresset virkelig har kicket inn her. Oppi alt har jeg allikevel kommet over en ny plate av et nytt band som setter prikken over i-en for alternativpop-året 2009. Nemlig Local Natives. Denne låta er en krysning av The National, Fleet Foxes og med en touch av Grizzly Bear.
Med andre ord, veldig fin!

Julekalender: 20. desember

2009-12-20T03:59:00.000-08:00

I går var det fest. I dag er det èn dag nærmere jul, og søndag og da er det bare denne sangen som gjelder. Margo Guryan lagde sin første plate etter inspirasjon fra Brian Wilsons "God Only Knows", men forblir allikevel en litt bortgjemt skatt fra 60-tallet. Dette er Sunday Morning fra Take a Picture. God søndag!

Julekalender: 18. desember

2009-12-18T14:48:00.001-08:00

Jeg har vært i New York og julekalenderen ble nok en gang amputert. Det motsatte ble platesamlingen min, og jeg har endelig skaffet meg flere Joni Mitchell. Dagens låt er første spor på min nyinnkjøpe Clouds (1969, Reprise). I Tin Angel synger Joni sårt om å finne kjærlighet i noen man kanskje ikke forventet å finne kjærlighet i. Det er ihvertfall sånn jeg tolker det, og det er skrevet så vakkert som bare Joni kan, og når hun i tillegg synger "in a Bleecker Street cafè I found someone to love today" er det ikke noen sang som kan passe bedre. Vi satt på cafèer i Bleecker Street, jeg og min kjære, og det er en fin ting.

Julekalender: 7./8. desember

2009-12-07T16:27:00.000-08:00

Klokken er 01:15 og det er ikke 7. desember lenger. Men her kommer en liten post som er god nok for to julekalenderluker. Radka Toneff er en av mine desiderte favoritter innen kvinnelige jazzvokaler, også er hun i tillegg norsk. En skukke tru det. Jeg tør påstå hun var noe av det mest interessante man har sett i norsk jazz. Lost in the stars minner litt om Vårherres klinkekule av Erik Bye, og hvis du hører etter på teksten (..He held all the stars in the palm of his hand..) så skjønner du hva jeg mener. Her får du begge sangene, som begge får meg til å se for meg at Gud (hvis han hadde eksistert) står med alle stjernene og planetene i hånden og ikke vet helt hva han skal gjøre med dem.

(Litt corny det slideshowet her, men jeg fant ikke noen andre versjoner.)

Julekalender: 6. desember

2009-12-06T08:03:00.000-08:00

Idag poster jeg min desidert favoritt-låt med The Beach Boys. Det er helt sikkert unødvendig med en slik rangering, men denne er en sang som alltid treffer meg både gjennom det musikalske og teksten. Tears In The Morning" er en sånn sang som er uhorvelig trist, men uten overdreven bruk av moll og sippetendenser. Trommespillet er fabelaktig og med en tyngde som holder de volumiøse koringene nede. Trekkspillet som indikerer Europa er så godt timet, og nettopp fordi teksten er så vakker, trist og kontemplativ er musikken og melodien desto mildere og gladere. Triste kjærlighetssanger er gjerne best når de har en dualitet, litt trist og litt fin allikevel. Jeg innser at teksten er det viktigste for meg i denne låta, og derfor poster jeg den her. Den er skrevet av Bruce Johnston, en av de to beste låtskriverne i Beach Boys etter min mening (Dennis Wilson som den andre), og må bare leses og føles på. Nå er jeg veldig glad i mye av Beach Boys, men jeg liker dem definitivt best når den litt såre og vakre nerven er tilstede, som den forøvrig er gjennom hele Sunflower-albumet (1970). Dette er et prakteksemplar.

Tears (I got tears I got tears)
in the morning (in the mornin')
They ain't gonna tell me what to do
No no those tears (I got tears I got tears)
I know they're just a warnin' (are a warnin')
Reminding me I'm missing you

So you moved out up to Europe
You packed your warmth and you took your soul
Well I hope you do what you're damn sure of
A lonely bed here takes on the cold

Lose a wife change my life we're not together
A canceled future well it's hard on me
Gone you're gone are you gone forever
Hope you love the baby I'm never gonna see

And I've got tears (I've got tears I've got tears)
in the morning (in the mornin')
They ain't gonna tell me what to do
No no those tears (tears I got tears I got tears)
I know they're just a warnin' (are a warnin')
Reminding me I'm missing you

Well you know I lit a candle
It's in my heart now where it glows
Day and night feel my light it's gonna stand till
My heart believes in what you chose

I won't let nobody
Carry this load for me
Guess I keep a hold on my sorrow
I've got to feel now all that you see

And I've got tears (I got tears I got tears)
in the morning (in the mornin')
They ain't gonna tell me what to do
No no those tears (I got tears I got tears)
I know they're just my warnin' (are a warnin')
Reminding me I'm missing you
I've still got tears (tears)
tears (tears) in the mornin'
(I got tears in the morning I got tears)
They ain't gonna tell me what to do
No no those tears (I got tears I got tears)
I know they're just my warnin' (I got tears)
Reminding me I'm missing you
I'm missing you

Julekalender: 5. desember

2009-12-05T03:42:00.000-08:00

Tom Waits er 60 år i år (akkurat som min mor) og feires i det vide og det brede. Det er egentlig ikke derfor jeg kom på denne låta. Grunnen er så banal som at jeg var ute i går og utvilsomt måtte denne dagen formes av rolig musikk. Jeg kjenner ikke Waits noe særlig, annet enn at han synger fine låter med grumsete stemme. Denne sangen er en sånn sang som man kan ha i bryllup, begravelser, you name it. Og i desember, da man gjerne stresser rundt og ikke rekker å sette av tid til å slappe av før i siste øyeblikk, da passer det med musikk som minner oss om at tiden fortsatt er der. Selv om vi fornekter det ved hver anledning: Jeg hakke tid! Len deg tilbake, lukt på lørdagen og kjenn på adventen.

Om anmelding og amputert vokabular. En frustrasjon.

2009-12-04T12:19:00.000-08:00

JA DAAAAAA. Tonene triller inn i øregangene og leker seg rundt i ørevoksen som en våryr hingst. Og som plastperler på en snor kommer låtene som passer best til å slikke i seg kakao foran peisen før jorda brenner opp og verden ikke står til påske.

Anmelding av plater lider av kronisk amputativ syndrom, og det kan virke som om når man har lest en har man lest alle. Superlativene er rett og slett i mindretall når musikk skal beskrives og det spesielt på norsk. Føkk, ikke slakt de som anmelder. Vi er som arkitekter uten tegneark, vaskemenn uten mopp. Vi vil så gjerne gjøre jobben vår, men utstyret vi skulle benyttet oss av i form av norsk vokabular er sagd av på midten og brent i den nevnte peisen. Allikevel tar jeg imot platene i posten og lirer dritten av meg som du har hørt så mang en gang. Jeg vet ikke hvilken syk glede jeg finner i det, men noe er det. Noe er det. Det handler vel om å sette ord på noe ubeskrivelig. Verdens vanskeligste jobb?

Julekalender: 4. desember

2009-12-04T05:38:00.000-08:00

Lush er et band som jeg ikke har noe grunnlag for å si om er store, var store, eller bare noen få har fått med seg. Jeg snublet tilfeldig over plata Lovelife (1995) til en ekstremt billig penge i København i høst, og har digget den siden. Litt i samme gate som Pains of Being Pure at Heart, med men en dæsj av Blonde Redhead og kanskje mer preget av 90 enn 80-tallet - for å tvangskarakterisere litt. Hvertfall er det knallfin musikk, og denne låta er et fint utsnitt fra plata. Ikkeno video å snakke om her desverre. Og ja, jeg er klar over at jeg har hoppet over nok en julekalenderdag. Følg med imorgen. (Med The Julekalender-stemmen)

Julekalender: 2. desember

2009-12-02T00:13:00.000-08:00

Alle nettsider med respekt for seg selv har en egen julekalender. Hvor konsekvent denne blir tør jeg ikke love. Jeg er allerede en dag på etterskudd. Men pytt. Jeg fikk et snev av julestemning da jeg kom over denne videoen her. De fleste kan være enige i at julestemning innebærer en god dose Disney. Jeg har også vært opphengt i Peggy Lee de siste dagene og her fant jeg en liten youtube-skatt der hun spiller inn lydsporet til hunden Peg (pun intended) i Lady and the Tramp. Filmen kom ut i 1955, noe som gir dette klippet akkurat passe stilighet, og Walt Disney er jo ikke rent lite tøff han heller. Jeg husker jeg alltid synes Peg var så utrolig kul og streetwise, og plutselig slo det meg at det måtte jo ha en sammenheng med Lee's laidbacke og kule stemme. Digger spesielt løshund-koringen.

Luft under vingene. Bjørner i skogen.

2009-11-26T13:08:00.000-08:00

Grizzly Bear i går var litt ubeskrivelig. Allikevel gjør jeg mitt beste på å beskrive det HER.
Det kan se ut som at uken aldri tar slutt sånn rent musikkmessig, for på lørdag bærer det tilbake til Rockefeller. Riktignok skal jeg (litt heldigvis) ikke anmelde, og har planer om å lene meg tilbake og nyte et par franskmenns elektroniske lydperler uten å måtte bry meg med å huske setningene som dukker opp i hodet. Jeg har ikke rukket å skaffe meg et eksemplar av Love 2, så jeg holder meg til gode klassikere. Krysser fingrene for at de kjører et passe nostalgisk set på lørdag. Åja, og for de som ikke skjønte det - Air!

Om denne låta fenger meg på grunn av tittelen eller det eksistensielle surrealisme-uttrykket er jeg usikker på. Det eneste jeg vet er at jeg får lyst til å drive med ulovlige stoffer og flyte av gårde på et magisk teppe når jeg hører den.

Egentlig ditto med denne sangen her. Ultimat sove/sex/se ut av togvindu-soundtrack. Kanskje en kombinasjon? Med de nevnte ulovlige stoffene er dette kanskje mulig.

Også denne da. For de jomfruelige og suicidale.

Grizzly Bear

2009-11-25T09:12:00.000-08:00

Ikveld skal jeg se Grizzly Bear på Rockefeller. Jeg håper det blir like magisk som jeg synes det er å høre på plata deres. Og det blir det helt sikkert. Musikkvideoene deres er aldeles fantastiske. Hvis du trodde musikkvideoen var død - her er et band som virkelig legger stolthet i å få fram musikken gjennom det visuelle vindu. Se alle disse fire:

Syke anmeldelser

2009-11-19T08:06:00.000-08:00

Jeg er sperra inne i et rom nå bokstavelig talt fordi jeg har denne samfunnsaktuelle influensaen alle snakker om. Allikevel har jeg klart å få gjort litt jobb, og anmeldt to veldig fine plater. Følg linken og les:

Tellusalie - The Man Across The Fountain: http://www.musikknyheter.no/record/6063

Oslo 2 - Indiesamleren: http://www.musikknyheter.no/record/6060

Starving Artist Kokebok: Lansering

2009-11-17T07:53:00.000-08:00

Whoho. Mine skrevne ord blir for første gang trykket på noe annet enn gratisblad-papir og internett. Imorgen er det lansering av australieren El Chantrys dristige prosjekt - Starving Artist Kokebok. Boka består av en drøss med oppskrifter presentert av Oslo-band, og påfølgende kunstnere som illustrerer og musikkskribenter som skriver om bandene. Jeg er en av de seks musikkskribentene, og har skrevet biografier om The Lionheart Brothers, Mary Me Young, CCTV, Centre of The Universe, The Bees Niece og DU.

Lanseringen foregår først på Rubber Soul imorgen kl. 19, og fortsetter over gata på Revolver med innslag fra noen av de aktuelle bandene pluss DJs. Jeg foreslår at alle som leser dette kommer dit. Det er gratis inngang før 23:00, og man kan få kjøpt spesialutgave av boka i matboks og med cd som man kan høre på mens man baker. Etter lanseringen blir boka å finne på Tronsmo, Food Story, Nudie Jeans og Tiger.

Selv har jeg ikke sett et fnugg av resultatet, men kom nettopp over denne faksimilen på Westerdahls hjemmesider.

Så kom på Revolver i morgen og se kremen/snerket av indie-Oslo på sitt beste. Jeg er gira og erklærer meg selv som utpreget hyklersk. Yeah!

Roy Orbison

2009-11-15T12:14:00.000-08:00

Han her hørte jeg på i helgen. Ikke en lite stilig fyr for å si det sånn.

Lille Oslo...

2009-11-12T08:22:00.000-08:00

Idag er jeg egentlig bare mest irritert på at musikk-Oslo er en liten elitistisk klubb med som kretser rundt eventer på Facebook og Underskog av typen se-og-bli-godtatt. Derfor prøver jeg å pådra meg skikkelig nabohat ved å spille hele Anarki & Kaos-skiva og Best of Violent Femmes på max-volum. Sperra inne!! Sperra inne i verdens minste storby. Faaaaaaaaaaaen.

Her har du to torsdagslåter

.

2009-11-10T03:37:00.000-08:00

Les om Phoenix på Rockefeller: http://www.musikknyheter.no/concert/6028

Tonight: Phoenix

2009-11-09T09:59:00.000-08:00

I dag spiller Phoenix på Rockefeller og varmes opp av Noah and The Whale. Jeg har et godt forhold til begge band og gleder meg! Her er noen påminnelser for de som måtte ha glemt hva Phoenix handler om:

Første låt på deres første album, United:

Høydepunkt fra Alphabetical:

Hitmateriale fra siste utgivelse, Wolfgang Amadeus Phoenix:

Blacksheeps

2009-11-07T12:50:00.000-08:00

Les hva jeg syns om skiva til norges favoritt-punkere under 16:

http://www.musikknyheter.no/record/6019

Fredag night

2009-11-06T15:06:00.000-08:00

Det er fredagskveld og jeg lystnar på Joan As Police Woman. Det er fint. På en fredagskveld. Skulle gjerne vært på den konserten som var i Oslo nylig. Det var helt sikkert bra. Joan er flink med soul og pop og alt som er vakkert og det hele er bare ganske herlig laidback og ypperlig for en fredag i sofaen.

Hva sier du? Er du UTE på en fredagskveld? Neinei, det er ikke det som er in. Det som er in er å sitte hjemme alene og stirre ut i lufta. Og høre på Joan As Police Woman. Bare se her så fint det er:

Björk: All is full of konseptuell kunst

2009-11-04T03:45:00.000-08:00

Merce Cunningham er kanskje best kjent for å ha danset til John Cages tilfeldige støymusikk. På forelesning i dag hadde vi om samtid og konseptkunst, og foreleseren viste denne videoen som er et samarbeid mellom Björk og Cunningham. Jeg har aldri fått heeelt øynene opp for Björk, ettersom hun har gjort mye greier som jeg ikke synes er verken genialt eller vakkert. Men i denne sangen - og videoen - kommer rarheten hennes til sin rett på en sjeldent vakker og kontemplativ måte. Får du ikke lyst til å være robot i en robot-verden? Eller vent, kanskje det bare er robotene som vil være som oss. All is ihvertfall full of love. Se hele videoen.

Mr. November

2009-11-03T05:56:00.000-08:00

November er her og er som vanlig nådeløs. Regnet bøtter ned, vi er trøtte og alt som virket inspirerende i oktober er gjort om til press, depresjon og demotivasjon. Da gjelder det å ha noen låter som sier FAEN TA! Her er en; "Mr. November" med The National fra plata Alligator. Finn noen tallerkner å knuse, eller noen vinterklær å rive opp. Ikke noe vits å holde frustrasjonen nede. Skrik til du blir innlagt. Etterpå kan du høre på albumet "Save it for a Rainy Day" med Jayhawks og håpe på bedre tider.

Mr. November

This is nothing like it was in my room
In my best clothes
Trying to think of you
This is nothing like it was in my room
In my best clothes

The English are waiting
And I don't know what to do
In my best clothes
This is when I need you

The English are waiting
And I don't know what to do
In my best clothes

I'm the new blue blood, I'm the great white hope
I'm the new blue blood

I won't fuck us over, I'm Mr. November
I'm Mr. November, I won't fuck us over

I wish that I believed in fate
I wish I didn't sleep so late
I used to be carried in the arms of cheerleaders

I'm the new blue blood, I'm the great white hope
I'm the new blue blood

I won't fuck us over, I'm Mr. November
I'm Mr. November, I won't fuck us over

I wish that I believed in fate
I wish I didn't sleep so late
I used to be carried in the arms of cheerleaders

I'm the new blue blood, I'm the great white hope
I'm the new blue blood
I won't fuck us over, I'm Mr. November
I'm Mr. November, I won't fuck us over

Dagens dose: Beretninger fra ipoden

2009-10-29T13:27:00.000-07:00

Jeg har endelig funnet igjen ipoden min etter et lengre fravær av musikk på t-banen. Nå er den tilbake, noe som resulterer i enda mer musikalsk input i det daglige. I dag har jeg nemlig hørt på dette (forøvrig sier dette litt om hvor mye tid jeg bruker på kollektivtrafikk):

Stereolab - Space Age Bachelor Pad Music
Jeg er så glad jeg så Stereolab i fjor sommer på Slottsfjell. Han feite trommisen glemmer jeg aldri. Det var en trollbindende konsert, om man kan bruke det ordet.

Hiawata! - Blacks on Blondes (EP)
Hiawata skal spille på U1 neste uke. Da bør du komme. Om du liker indiepop og denslags.

Teenage Fanclub - Bandwagonesque
Jeg kommer ikke over den fabelaktige gitaren som er i Teenage Fanclub sine sanger. Du merker liksom ikke at den er der først, før du oppdager et utrolig fengende riff også er du hekta og det blir aldri kjedelig selv om det er uforanderlig og går som en klokke gjennom hele låta. Sånn er Teenage Fanclub. Jeg er fan!

The Lucksmiths - Where Were We?
The Lucksmiths fikk et oppsving for meg da jeg så dem på Revolver for en stund siden og jeg kjøpte denne plata. Sitat fra første låt på plata: "and your loyalties are divided between digital and vinyl". Snakk om høy gjenkjenningsfaktor. Og spor 6, "T-shirt Weather", er også nydelig. Desverre er det ikke t-skjortevær akkurat nå.

Neil Young - Everybody Knows This Is Nowhere
Nå har jeg sett Mr. Neil to ganger (Roskilde og Spektrum), og jeg elsker fyren. Jeg elsker ikke at han drar ut enkelte av de elektriske låtene i det vide og det evinnelige på konserter. Til det har man drukket for mye øl og tatt på seg for dårlige sko. Derimot er instrumentalbrekket på "Down By The River" noe av det deiligste av instrumenttalbrekk noensinne, og jeg rekker ikke å kjede meg et sekund. Og det uten at Neil Young er noen show-off gitarvirtuos a la Santana. Det bare funker så utrolig bra. Jeg leste nettopp en meget lang artikkel om Neil Young i Uncut, hvor diverse folk som har jobbet med han uttaler seg om the man himself. Ingenting er som litt solid bakgrunnsinformasjon. Visste du foreksempel at Neil Young var en skikkelig øve-fanatiker og som visste akkurat hvordan han ville ha det til en hver tid? Han hadde kun èn plan og det var å lykkes. Og gjorde han det? Yes.

The Who - My Generation
Dette er en sånn plate som det er umulig å ikke smile når du hører på. Jeg satt på 17-trikken gjennom byen i dag og trampet med foten og tappet på vinduet til "A Legal Matter", med et backup-piano som er helt villt energisk. Hadde jeg bare lært å spille sånn istedet for å finpusse på Måneskinnsonaten.

Jeg har ordnet de nevnte sangene på en Spotify-spilleliste for den som måtte være interessert. Her er et knippe låter du ikke komme til å angre på at du hørte:
Dagens dose

Aujourd´hui JE suis La Roux

2009-10-28T09:03:00.000-07:00

Av diverse frisørmessige årsaker gir jeg dere to aktuelle rødtopper av høyt kaliber: La Roux og Florence(and The Machine). Akkurat like ekstrem som hårfargen min er nå, så ekstremt høyt skal du spille La Roux' musikk. Den egner seg ikke i bakgrunnen, til det er den for god. Den egner seg ikke til lytting, til det er den for dårlig. Men til å hoppe rundt på stua eller å ta en siste øl før turen går ut på en fredagskveld - til det er den perfekt. Noen ville kanskje si et must. Uansett er det liksom ikke så mye mer jeg kan gjøre akkurat i dag, når håret mitt tilsier at jeg er en vill og gal jente, enn å hoppe rundt på stua og glede meg til å dra på konsert i kveld. (CCTV på Garage, 50 kr)
Begge damene har visst reservert seg fra copypasting av videoene så her er linker og bilder istedet:
http://www.youtube.com/watch?v=Zx6iW0pBzJs

http://www.youtube.com/watch?v=L7WQZCY4iYo

Feist: Inside and Out

2009-10-26T15:13:00.000-07:00

Dagens låt er Feists fantastiske cover av Bee Gees-klassikeren "Inside and Out" fra hennes enda mer fantastiske album Let It Die fra 2004. Digg!!

Forresten var jeg på Harrys Gym-konsert på lørdag. Anmeldelsen kan du lese her: http://www.musikknyheter.no/concert/5977

Starving Artist

2009-10-23T04:34:00.000-07:00

Jeg skriver bandbiografier for en ny bok der Oslo-band skal presentere en mat-oppskrift og der Oslo-kunstnere bidrar med illustrasjon. Veldig gøy å være med på noe sånt, sjekk ut http://starvingartistkokebok.blogspot.com/

Den slippes 18. november, og skal gis ut i England, Australia, Toronto og Tyskland! Med andre ord er den på engelsk. Jeg luker frem skoleordboka fra videregående og prøver å late som superlativene faller meg naturlig. Releasefest er forøvrig på Revolver dagen etter utgivelsen. Det er gratis inngang før 23:00.

Blant bandene jeg skriver om er CCTV - et helt ferskt Oslo-band med røtter i Manchester og tydelig inspirert av mine personlige favoritter som The Jesus and Mary Chain og The Stone Roses. Deilig musikk i en sjanger vi enda ikke har sett for mye av i Norge. Kanskje nettopp disse er starten. Ukas Urørt var de visst også her forleden. Med andre ord lover det godt for dem i fremtiden, og nå lager de jammen album også. Ingen tid å miste!

Uansett - sjekk ut boka når den kommer. Og sjekk ut CCTV. (De spiller også på Garage 28. okt.)

www.myspace.com/thisiscctv

Og ja, det er Mark som spiller bass.

Television Thursday

2009-10-22T09:51:00.000-07:00

I dag hørte jeg og DK på Television. Nærmere bestemt plata "Marquee Moon" som kom ut i 1977. For to år siden lagde DK en julekalender til meg med en sang for hver dag, og blant 24 fantastiske låter var første spor på denne plata; "See No Evil". Jeg hadde lenge problemer med å skille Talking Heads og Television fra hverandre. Litt fordi begge navnene begynte på T og litt fordi musikken ligner litt. Nå har nok flere hørt om Talking Heads, men Television er jommen ikke noe dårligere. Her er låta.

I kveld skal jeg, høhø, ikke se på TV. Fordi det er konsert på SV-kjellern og jeg skal opp dit og høre på Silje Karlsen som er en lovende jazzjente (jeg tror hun går på musikkhøgskolen i Trondheim..)med noe Hanne Hukkelberg-tendens, og Malin Pettersen som noen kanskje husker som Idol-Malin, men som nå tilsynelatende har lagt om stilen til noe som ville blitt sosialt akseptert på utestedet Ryes. Både musikalsk og klesmessig altså. Jeg gir det en sjanse. Gjør det du og!

www.myspace.com/siljeraestadkarlsen
www.myspace.com/malinpettersen

Dagens låt

2009-10-20T08:57:00.000-07:00

So Much For The City

2009-10-20T00:16:00.000-07:00

Denne plata nytes best med nytraktet morgenkaffe - som jeg gjør nå. Mmm, det er tirsdag.

The Thrills - So Much For The City

Arkiveres under: Ikke hipt

2009-10-18T14:45:00.000-07:00

Tro det eller ei, men ikveld hører jeg på Jan Eggum. Det vil si, vekselvis hører på, vekselvis prøver å spille låtene på gitar. Jan Eggum har vel prestert å bli litt av en klisjè og laughing stock blandt oss født post Tjernobyl - derfor har jeg heller aldri tillatt noen seriøs lytting. Men jeg begynte plutselig å nynne på "Ryktet forteller" idag og bestemte meg for å sjekke om Eggum er på Spotify. Og jeg kan bekrefte - det er han. Du kan si hva du vil, men noen av tekstene hans er litt magiske. Eller hvertfall et stykke norsk musikkgenialitet. Norsk musikk på norsk er faktisk litt undervurdert. Hvertfall av undertegnede. Så dette skal jeg følge opp. Jeg burde kanskje ta for meg norske artister som jeg tidligere har fnyst av og gi dem en sjanse. Tross alt er det gjerne en grunn til at ting blir klisjèer - nemlig at det er jævlig bra.
Artister jeg kan komme på i rekken av dette er: Bjørn Eidsvåg, Anne Grete Preus, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Vamp, Finn Kalvik og sikkert en haug til. Gitarkameratene for eksempel. De gamle altså (!!). De fortjener creds. Og hun derre nye, dattera til Lillebjørn. Det er ikke mange debutartister idag som tør å synge på norsk, men det har en tendens til å gå litt raskere og mer effektivt inn i sjela på oss nordmenn. Naturlig nok. God søndag!

Hør på Eggums "Telefon" og "Ryktet forteller".

Lørdag kveld: Beck

2009-10-17T11:44:00.000-07:00

Og lørdag kveld akkompagneres av Becks siste og aldeles sinnsykt geniale album - Modern Guilt. Herregud, så bra det er. Må skrive noe mer om det albumet. For eksempel andre spor: "Gamma Ray" er helt out of this world. Men først skal det nytes! God lørdag!

Lucksmiths på en lørdag.

2009-10-17T04:00:00.000-07:00

Det er lørdag morgen og jeg hører på Lucksmiths. Stemningen er med andre ord søt og melankolsk, mens jeg kikker ut på høstløv som glir over en blå himmel. Tror jeg skal ta meg en tur ut i det fine været.

Jeg så forøvrig Lucksmiths på Revolver i sommer, og da kjøpte jeg denne plata jeg hører på nå: Where were we? heter den. Finfin. Perfekt for kontemplativ kaffedrikking. Jeg tar med meg den fine musikken ut i høstværet.

2009-10-16T11:58:00.000-07:00

Anmeldelsen har jeg just nu postet her: http://www.musikknyheter.no/concert/5951

Trummor och orgel feat. Ebbot

2009-10-15T09:59:00.000-07:00

Jeg har fått meg en aldri så liten jobb som konsertanmelder. Dette kolliderer ørlite grann med planene mine om å fortelle om konserter jeg går på her, men nå har det seg sånn at de anmeldelsene jeg skriver kan leses på www.musikknyheter.com, for de som måtte være interessert i det. Neste konsert ut er ikveld på Revolver, nemlig Trummor och orgel som er en fabelaktig svensk duo med en fabelaktig besetning. Du kan jo gjette hva den er. Denne gangen er også Sveriges mest karismatiske tjukkas med, Ebbot Lundberg fra Sountrack of Our Lives, og ryktene vil ha det til at han tilfører denne jazz/rock/eksperimentell-duoen et element av grandios som gjør det hele til en utenomjordisk psyk-trip. Ebbot gjestet Oslo i sommer på førsteårsfestivalen i Kanonhallen på Sinsen og jeg var der. TSOOL er alltid verdt å se, og jeg kan ikke tro annet enn at han gjør seg godt med disse to også. Smaksprøver kommer her:

Pearl of the day: Janis Joplin

2009-10-14T10:16:00.000-07:00

En annen betydelig mer profilert kvinne, som føyer seg inn i rekken av fantastiske stemmer, er Janis Joplin. Da jeg kom hjem etter en overraskende effektiv dag på Blindern og bestemte meg for å kaste meg over oppvasken var det ingen tvil om at jeg skulle sette på Joplins album Pearl. (Forøvrig gitt ut post mortem)
Pearl var også hennes kallenavn - og hun får derfor av meg den hederlige prisen Dagens Perle her på bloggen. Hør hvorfor:

Annette Peacock

2009-10-12T12:51:00.000-07:00

Jeg hadde i min drømmende Radka Toneff-fase nesten glemt denne uslepne diamanten av en stemme. På en iskald høstdag som denne kan jeg ikke annet enn å elske Annette Peacock. Den kjørlige stemmen i de varme melodiene gir meg frysninger langt ned i ullsokkene og kan gi selv den tøffeste et hardt tilfelle av melankolianfall. Gjennom 60 og 70-tallet jobbet Peacock som låtskriver og musiker med blandt annet Paul Bley. Peacock brukte en av verdens første synthesizere, som ble overlevert henne personlig av Robert Moog. Ikke dårlig. Desverre er det ganske umulig å få tak i hennes tidligste utgivelser, men albumet fra 2000, An Acrobat's Heart, er faktisk å finne på Spotify. Nå har Peacock vært innom mange sjangre, og kan definitivt ses på som eksperiementell både når det gjelder rock og jazz. Dette siste albumet er en samling låter stort sett av den sistnevnte sjangeren. Som Norges egen Radka Toneff besitter hun denne mystiske evnen til å formidle rarhet med ømhet som er lett å falle for.
Søk henne opp på Spotify (selv om denne musikken ikke egner seg til avbrekk av Arctic Monkeys-reklamer) eller Youtube. Helt klart en dame med en stor stemme som aldri ble hørt av det store flertall.

Anmeldelse: Ray Davies

2009-10-08T07:38:00.000-07:00

Min konsertanmeldelse av Ray Davies igår finnes her: http://www.musikknyheter.no/concert/5913

Ray Davies

2009-10-07T06:43:00.000-07:00

Tross skranten lommebok blir det Ray Davies på Sentrum Scene ikveld! Å gå glipp av gamle travere er noe man alltid angrer på (jfr. sist Bob Dylan var i Oslo), og man skal derfor benytte sjansen til å høre gamle Kinks-låter spilt live. Mannen har drevet med mye siden den tid også (Kinks-tiden altså), så det skal bli spennende å se hvordan setlisten ser ut ettersom repertoiret er langt og variert.

Buzzcocks på Garage

2009-10-04T12:33:00.000-07:00

I forbindelse med Garages 5årsjubileum så jeg til min store fornøyelse at 80-tallsbandet med det vakkert klingende navnet skulle spille. En sjelden sjanse til å se et av Manchester-bandene som nevnes i samme åndedrag som Joy Division og The Stone Roses. Jeg troppet opp på et utsolgt Garage denne dunkle høstkvelden, sammen med en godt følge, og ambisiøst knipset jeg vilt i lang lukketid for å få materiale til denne nå så meget seriøse musikalske nettfanzinen. Jeg er ingen stor fotograf, men prøver mitt beste og nekter å resignere til auto-funksjonen på mitt speilreflekskamera som jeg mener ikke er noe poeng å ha hvis jeg ikke prøver meg fram manuelt. Uansett. Noen fragmenter fra konserten ser dere under.

Det er alltid et show å se middelaldrende karer med finskjorte og tynn hårvekst fremføre sanger skrevet i ungdomsfrustrasjon på gutterommet. Ingen kan si noe på at det ikke ryker lang vei av dem, rent musikalsk eller at alderen har tatt fra dem gnisten som skal til for å spille punk. Pete Shelley, som i løpet av andre låta fikk en øl smelt i trynet, har en stemme som ikke høres ut som den har blitt brukt siden 1980, og hadde jeg lukket øynene og ikke sett at jeg hadde en liten litt stutt-tjukk mann med måne foran meg hadde jeg trodd at disse karene hadde ligget i isbad i nesten 30 år. Shelley utbasunerte noen kraftige og meget sinte ord om hvor respektløst det var å slenge øl på vokalisten, før han fortsatte konserten i god stil. Nå vet jeg at punkkonserter på 80-tallet gikk betydlig råere for seg enn det gjorde på Garage igår, så en skulle nesten tro at Shelley ikke ble så sjokkert over dette stuntet. Men tidene har forandret seg og det hadde tydeligvis han og. Jeg tror fylleangsten til hun/han som gjorde det må ha vært ganske lei dagen derpå. Steve Diggle var imidlertid i utrolig godt humør under hele settet og spredte energi gjennom flott gitarføring og åpenbar flørting med publikum. Da han på slutten kom tilbake etter siste låta med en flaske Cava og jakka på snei og tok mikrofonen for å si "tak tak tak" var han litt av et syn - og noe som kanskje kunne minne om en familiefar som har fått litt for mye å drikke på nyttårsaften. Konserten ble før dette avrundet med hit'ene Ever Fallen in Love og Orgasm Addict, noe som vekket publikum ytterligere og en ørliten mosh pit ble dannet helt foran. Sammenlignet med den jeg opplevde da Sham 69 gjestet Funhouse en brennhet dag i sommer var dette ganske beskjedent. Men både tekst og uttrykk hos Buzzcocks er dog også mildere enn den aller råeste punken. De spilte litt i overkant av en time, noe som var ganske perfekt timing for et show av denne typen. De fikk lirt av seg de beste låtene slik at publikum stod igjen med et ønske om mer. Det er måten å gjøre det på. Som sagt, her er også den visuelle dokumentasjonen:

DK var klar.

OMG!

the joys of buying new records.

2009-09-29T14:35:00.000-07:00

Back from wonderful Copenhagen sitter jeg og skuer ut over 16 album. Syv av dem i kompakt disk-format, de resterende ni i et noe eldre og betydelig mer ærverdig sådan. For de av dere som har fulgt med på Facebookstatusene mine i det siste har dere sett at jeg brukte 10 kroner på årets vinterkåpe, og over 1000 på disse platene. Godt over det også kan jeg vel understreke. Det er noe med musikk som gjør det så forbanna enkelt å bruke penger på. La meg ikke gå i detalj på akkurat hvorfor. Uansett har jeg nettopp hatt en liten lukte/kjenne/føle-session hvor jeg sakte har tatt hver nye vinyl forsiktig ut av coveret sitt, lest bakpå og inni og kjent forsiktig på plata, snurret den i hendene, og sniffet den nye pappen. Mitt årets album er så definitivt og uten sidestykke The Pains of Being Pure at Hearts selvtitulerte debut, som har surret i spillern min sikkert en gang i uken siden jeg fant den tilfeldig på platis i februar. Da jeg så den lyse mot meg på en høy hylle i platebutikken Route 66 i København var det liksom ikke tvil om at dette er en av de platene det er nødvendig å ha begge formater av. Og da jeg nettopp hadde sistnevnte session kunne jeg til min store begeistring fiske ut en hvit (!!) herlighet av en tung 12-tommer. Vissnok limited edition ifølge plateselskapet, denne hvite plata. Nice! Denne skal jeg høytidelig dra frem når det er folk til stede som setter pris på det og ellers skal den trone toppen av samlinga som en trofè. Forøvrig er de andre platene ikke dårlige de heller. Jeg hadde et lite Talking Heads-raid på den andre finfine platebutikken jeg var inne i - Accord på Nørrebro (slenger ut navnene for de som er interessert i slikt og kanskje skal til Køben en dag), og plukket like greit med meg alt av dem fra katalogen - til en av de annsattes store begeistring. Han nikket annerkjennende til meg og mumlet noe a la "noen helvedes gode plader" før han forsvant inn på bakrommet. Jeg kunne lagt ut i det vide og det brede om akkurat denne fruktbare shoppingrunden, men det er sent og jeg skal tidlig opp. Jeg burde fotodokumentere fangsten - det kan jeg gjøre imorgen og slenge det ut så fort jeg har tid.
Imens kan dere se/høre på disse her. Natta!

Grizzly.

2009-09-26T01:38:00.000-07:00

På værelset til Ida Marie i København med Grizzly Bear på hennes nye Mac. En fin start på helgen!

gårsdagens vin.

2009-09-25T02:59:00.000-07:00

The New Wine er et band med fire dugelige gutter som på hvert sitt instrument lager musikk som det går an (og som det er vanskelig å unngå) å danse til. Igår skrev jeg at et av forbildene deres er Whitest Boy Alive, og jeg kan bekrefte at det er det. Ingen tvil. Trommisen er forøvrig også (han jeg har møtt - whoho!) med sine svarte nerdebriller nesten skummelt lik Erlend Øye der han sitter, og med sin "nts nts nts"-spilling er det tydelig hva de har hørt på før de gikk i øverommet. Om dette kommer i veien for at musikken er tight som en stilongs og fyrig som få? Kanskje litt. Ingen tvil om at de startet dansegulvet, og ingen tvil om at det er vanskelig å mislike. Og hvis det er dansing de belager seg på å sette i gang, så kan de checke den. Men, som WBA, begir de seg ut på noen lengre rytme og synth-baserte strekk som kun egner seg til nettopp det. Du vet når du har hørt gjennom Dreams eller Rules noen ganger så har det en tendens til å bli litt kjedelig og forutsigbar. (Jeg går her ut i fra at alle selvfølgelig er klinkende enig med meg) Så er det selvølgelig dritgøy når du hører låtene igjen på byen, men bortsett fra det er det ikke rocketscience og emne for aktiv lytting.
Litt sånn, eller nei, akkurat sånn er The New Wine også. Og det var en herlig konsert igår, og de er fascinerende gode til å spille sammen. Nå har ikke jeg hørt plata deres, men den er sikkert en solid kandidat til fest-delen av samlinga. Jeg gir konserten igår fire av seks svarte Raybans med tykk innfatning, og håper jeg får sjekket ut Choir of Young Believers i København i helgen (!)

(jeg skal også lære meg å ta med speilrefleksen på konserter, jeg prøver tross alt å bli proff her.)

Ramla nettopp over: Razika

2009-09-24T10:16:00.000-07:00

Med Mac'en i fanget oppdaget jeg helt tilfeldig disse utrolig kule jentene og synes det er en perfekt start på musikkbloggkapittelet. Razika heter de, og legger seg på sjangeren ska/punk/indie. Tydelig ut av Myspace-siden deres er at forbildet er TAV, noe jeg fortstår jævlig godt. Det finnes tre låter på myspacen, hvorav den øverste vel er ren reaggea/ska, den neste upbeat og herlig indiepop med et snev av Lilly Allen mens det siste, "Kommando", er en punklåt som får meg til å tenke på Beth Ditto som gjestevokalist i The Cheaters. Noe som er en finfin cocktail for en norsk punk-elsker. DIGG!
Jommen er de ikke fra Bergen de også, og ikke minst unge. Fant ikke ut hvor gamle de er, men det ser faretruende ut som de er yngre en meg. Deprimerende. Det kan også se ut som de heter Marie eller Maria hele gjengen. Dog repertoriet spriker litt, men hey. Hør på "Kommando". Det er vel verdt det!

http://www.myspace.com/razika

litt flere visjoner. og en konsert.

2009-09-24T06:07:00.000-07:00

Æh, jeg sitter på Blindern, ipoden er død, og jeg gremmes over at denne bloggen fikk den trege starten jeg så iherdig skulle unngå. Derimot har jeg gjort litt redaksjonelt arbeid ved siden, og anskaffet en spaltist som etterhvert skal få lov å vise seg her på bloggen. Han er overkvalifisert til å skrive om musikk, og har en samling av den så stor at det er en menneskerett for musikkinteresserte å få lov til å dykke inn i platehylla hans. Spalten vil mest sannsynlig dreie seg om at mannen selv fisker fram noe han setter stor pris på fra egen hylle og deler noen ord og kanskje noen spor med dere som leser. Mannen er selvfølgelig vår alles DK, og ingen kan vel tvile på hans kvalifikasjoner som musikkspaltist. Undertegnede deritmot, er det dog værre med. Men, hennes ego er stort, og hun akter å late som om hun er en kilde til opplysning.

Når det er sagt kan jeg benytte anledningen til å promotere dagens musikalske aktivitet for meg, som lyder som følger: The New Wine (www.myspace.com/newwinemusic) på U1 ikveld fra 20.00. Bergensbandet nevner bl.a. Whitest Boy Alive og Datarock som sine forbilder, og det kan se ut som at mange tar turen til Blindern ikveld for nettopp denne opplevelsen. Trommisen i bandet møtte vi forøvrig på frokost hos Agnete i forbindelse med Øya i sommer, og det bør nevnes at han var en trivelig fyr.

Noksagt! (ikke bandet) Denne posten er formelt over, det er ikke denne bloggens liv. Sjekk inn senere!

Hei!

2009-09-21T11:31:00.000-07:00

Lenge har jeg lurt på hvordan jeg skulle løse bloggdilemmaet mitt. Kjeksogsmule har vært aktiv siden april 2006, og jeg har ofte hatt lyst til å snevre inn og konsentrere meg om èn av de tingene som betyr mest i livet mitt og som jeg interesserer meg for å skrive om. Kanskje er dette selvterapi, uansett er det er glimrende mulighet til å få spydd ut litt av hvordan min hverdag ser ut sett fra et musikalsk synspunkt. Jeg har lyst til å dele med dere alt fra nye artister jeg snubler over som jeg synes fortjener oppmerksomhet til gamle slagere som er gjengangere i cd-hylla mi. I tillegg kan det godt hende jeg får lyst til å synse litt både om det ene og det andre, men for dere som fikk nok søndagsmelankoli og selvmedlidencrap på kjeksogsmule, versågod!

Knagg;Musikk blir et av mine prosjekter fremover.