gårsdagens vin.

The New Wine er et band med fire dugelige gutter som på hvert sitt instrument lager musikk som det går an (og som det er vanskelig å unngå) å danse til. Igår skrev jeg at et av forbildene deres er Whitest Boy Alive, og jeg kan bekrefte at det er det. Ingen tvil. Trommisen er forøvrig også (han jeg har møtt - whoho!) med sine svarte nerdebriller nesten skummelt lik Erlend Øye der han sitter, og med sin "nts nts nts"-spilling er det tydelig hva de har hørt på før de gikk i øverommet. Om dette kommer i veien for at musikken er tight som en stilongs og fyrig som få? Kanskje litt. Ingen tvil om at de startet dansegulvet, og ingen tvil om at det er vanskelig å mislike. Og hvis det er dansing de belager seg på å sette i gang, så kan de checke den. Men, som WBA, begir de seg ut på noen lengre rytme og synth-baserte strekk som kun egner seg til nettopp det. Du vet når du har hørt gjennom Dreams eller Rules noen ganger så har det en tendens til å bli litt kjedelig og forutsigbar. (Jeg går her ut i fra at alle selvfølgelig er klinkende enig med meg) Så er det selvølgelig dritgøy når du hører låtene igjen på byen, men bortsett fra det er det ikke rocketscience og emne for aktiv lytting.
Litt sånn, eller nei, akkurat sånn er The New Wine også. Og det var en herlig konsert igår, og de er fascinerende gode til å spille sammen. Nå har ikke jeg hørt plata deres, men den er sikkert en solid kandidat til fest-delen av samlinga. Jeg gir konserten igår fire av seks svarte Raybans med tykk innfatning, og håper jeg får sjekket ut Choir of Young Believers i København i helgen (!)

(jeg skal også lære meg å ta med speilrefleksen på konserter, jeg prøver tross alt å bli proff her.)