Arkiveres under: Ikke hipt

Tro det eller ei, men ikveld hører jeg på Jan Eggum. Det vil si, vekselvis hører på, vekselvis prøver å spille låtene på gitar. Jan Eggum har vel prestert å bli litt av en klisjè og laughing stock blandt oss født post Tjernobyl - derfor har jeg heller aldri tillatt noen seriøs lytting. Men jeg begynte plutselig å nynne på "Ryktet forteller" idag og bestemte meg for å sjekke om Eggum er på Spotify. Og jeg kan bekrefte - det er han. Du kan si hva du vil, men noen av tekstene hans er litt magiske. Eller hvertfall et stykke norsk musikkgenialitet. Norsk musikk på norsk er faktisk litt undervurdert. Hvertfall av undertegnede. Så dette skal jeg følge opp. Jeg burde kanskje ta for meg norske artister som jeg tidligere har fnyst av og gi dem en sjanse. Tross alt er det gjerne en grunn til at ting blir klisjèer - nemlig at det er jævlig bra.
Artister jeg kan komme på i rekken av dette er: Bjørn Eidsvåg, Anne Grete Preus, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Vamp, Finn Kalvik og sikkert en haug til. Gitarkameratene for eksempel. De gamle altså (!!). De fortjener creds. Og hun derre nye, dattera til Lillebjørn. Det er ikke mange debutartister idag som tør å synge på norsk, men det har en tendens til å gå litt raskere og mer effektivt inn i sjela på oss nordmenn. Naturlig nok. God søndag!


Hør på Eggums  "Telefon" og "Ryktet forteller".