Buzzcocks på Garage

I forbindelse med Garages 5årsjubileum så jeg til min store fornøyelse at 80-tallsbandet med det vakkert klingende navnet skulle spille. En sjelden sjanse til å se et av Manchester-bandene som nevnes i samme åndedrag som Joy Division og The Stone Roses. Jeg troppet opp på et utsolgt Garage denne dunkle høstkvelden, sammen med en godt følge, og ambisiøst knipset jeg vilt i lang lukketid for å få materiale til denne nå så meget seriøse musikalske nettfanzinen. Jeg er ingen stor fotograf, men prøver mitt beste og nekter å resignere til auto-funksjonen på mitt speilreflekskamera som jeg mener ikke er noe poeng å ha hvis jeg ikke prøver meg fram manuelt. Uansett. Noen fragmenter fra konserten ser dere under.

Det er alltid et show å se middelaldrende karer med finskjorte og tynn hårvekst fremføre sanger skrevet i ungdomsfrustrasjon på gutterommet. Ingen kan si noe på at det ikke ryker lang vei av dem, rent musikalsk eller at alderen har tatt fra dem gnisten som skal til for å spille punk. Pete Shelley, som i løpet av  andre låta fikk en øl smelt i trynet, har en stemme som ikke høres ut som den har blitt brukt siden 1980, og hadde jeg lukket øynene og ikke sett at jeg hadde en liten litt stutt-tjukk mann med måne foran meg hadde jeg trodd at disse karene hadde ligget i isbad i nesten 30 år. Shelley utbasunerte noen kraftige og meget sinte ord om hvor respektløst det var å slenge øl på vokalisten, før han fortsatte konserten i god stil. Nå vet jeg at punkkonserter på 80-tallet gikk betydlig råere for seg enn det gjorde på Garage igår, så en skulle nesten tro at Shelley ikke ble så sjokkert over dette stuntet. Men tidene har forandret seg og det hadde tydeligvis han og. Jeg tror fylleangsten til hun/han som gjorde det må ha vært ganske lei dagen derpå. Steve Diggle var imidlertid i utrolig godt humør under hele settet og spredte energi gjennom flott gitarføring og åpenbar flørting med publikum. Da han på slutten kom tilbake etter siste låta med en flaske Cava og jakka på snei og tok mikrofonen for å si "tak tak tak" var han litt av et syn - og noe som kanskje kunne minne om en familiefar som har fått litt for mye å drikke på nyttårsaften. Konserten ble før dette avrundet med hit'ene Ever Fallen in Love og Orgasm Addict, noe som vekket publikum ytterligere og en ørliten mosh pit ble dannet helt foran. Sammenlignet med den jeg opplevde da Sham 69 gjestet Funhouse en brennhet dag i sommer var dette ganske beskjedent. Men både tekst og uttrykk hos Buzzcocks er dog også mildere enn den aller råeste punken. De spilte litt i overkant av en time, noe som var ganske perfekt timing for et show av denne typen. De fikk lirt av seg de beste låtene slik at publikum stod igjen med et ønske om mer. Det er måten å gjøre det på. Som sagt, her er også den visuelle dokumentasjonen:

DK var klar.

OMG!