Om anmelding og amputert vokabular. En frustrasjon.

JA DAAAAAA. Tonene triller inn i øregangene og leker seg rundt i ørevoksen som en våryr hingst. Og som plastperler på en snor kommer låtene som passer best til å slikke i seg kakao foran peisen før jorda brenner opp og verden ikke står til påske.

Anmelding av plater lider av kronisk amputativ syndrom, og det kan virke som om når man har lest en har man lest alle. Superlativene er rett og slett i mindretall når musikk skal beskrives og det spesielt på norsk. Føkk, ikke slakt de som anmelder. Vi er som arkitekter uten tegneark, vaskemenn uten mopp. Vi vil så gjerne gjøre jobben vår, men utstyret vi skulle benyttet oss av i form av norsk vokabular er sagd av på midten og brent i den nevnte peisen. Allikevel tar jeg imot platene i posten og lirer dritten av meg som du har hørt så mang en gang. Jeg vet ikke hvilken syk glede jeg finner i det, men noe er det. Noe er det. Det handler vel om å sette ord på noe ubeskrivelig. Verdens vanskeligste jobb?