Den beste plata? Bob Dylan - Desire (1975)

Plutselig var det både tid og rom, og øyeblikket var der for å sette på en skikkelig, skikkelig god plate. Mens snøen fortsetter å fare forbi i uendelige strømmer, har jeg nå endelig arrangert meg her hjemme i stua med rikelig med stearinlys, en drink, en sigg i vinduskarmen (sistnevnte litt overivrig, jeg glemmer alltid at jeg egentlig ikke liker røyk lenger, kun konseptet "røyk i vinduskarmen") og en skål med oliven.
Først sveipet blikket over cd-hylla, før jeg kjente at i dag var dagen for å høre vinyl. Og der, der stod hun. En av de aller fineste platene jeg har, og som jeg aldri angrer på at jeg setter på. En plate som er så full av sjel, guts og intelligens som bare få. Denne plata har et jevnt tempo alle ni låtene gjennom, og fyller meg opp med ro og ettertanke. Jeg snakker om Bob Dylan, og jeg snakker om Desire (1975, Colombia Records). Plata har jeg fra en gang den var en del av en bunke vinyler jeg "lånte" av (og nå kommer sannheten for en dag..) en venninnes foreldre før jeg hadde platespiller, fordi jeg bare synes vinyler var så fine å ha stående fremme. Jeg likte lukten, og jeg visste at jeg likte Dylan, selv om jeg ikke hadde annet enn en Best of-plate med fyren på det tidspunktet. Vi snakker 10. klasse, ungdomskolen. Så kom videregående, jeg møtte folk som hørte på andre ting enn VG-lista, og utvidet ganske enkelt samtlige horisonter. Fascinasjonen for vinylplater visnet aldri, og jeg leverte heller aldri tilbake platebunken. Så, en gang i 2. klasse fikk jeg platespiller. Jeg spilte Cohen, Bowie, Paul Simon og The Doors for første gang. Samt Bob Dylans Desire. Jeg liker veldig mye Dylan, men jeg liker han best når han nærmer seg pop'en mer enn den hardbarka kassegitarcountryen. Jeg liker også når låtene er seige, har et utall vers som forteller en lang historie, og trasker avgårde som jeg forestiller meg Woody Guthrie gjorde i sin ungdom langs en tørr landevei. Og Dylan også forsåvidt. Derfor er Desire Dylan-plata for meg. Alle låtene, og utvilsomt Hurricane, Oh Sister, Mozambique og One More Cup of Coffee appellerer sterkt. Ikke at jeg klarer å trekke ut en favoritt. Det beste med plata er kanskje at det er nesten som det kunne vært èn lang låt, samtidig som den ikke er det. Kanskje er det Dylan som forfatter, snarere enn poet, som kommer fram akkurat her. Emmylou Harris hever vokalen hans og fremhever teksten så sjelfullt, og sammen med fiolinen som går som et tog gjennom hele plata driver alt fremover, fremover. Kanskje er det den ultimate kjøre-plate også. Har ikke testet dette.
Nå er det siste låt, Sara, som strømmer ut av anlegget, og med det var en ny spalte invidd her på Add Some Music. I Den Beste Plata kommer jeg til å trekke ut plater fra samlingen som betyr mye for meg av diverse grunner. Følg med, skaff deg Desire om du ikke har den, og god fredag!