Misunnelig frisør? En platebonanza!

Takket være min fars frisørs opprydningstrang sitter jeg nå opp til ørene i et hav av gamle vinylplater og 7-tommere av ymse, å så ymse, sort. For en obskøn sær historie, sier du. Ja, det er ikke alle forunt å få et lass, og da snakker vi flere titalls kilo, plater dumpet i stua for null komma null kroner og øre.
De støvete nostalgifenomenene har sitt opphav fra sånn rundt 1970 og frem til 1990, da det kan se ut som fars frisørdame kalte analog for analog og tok steget inn i den digitale verden. Sikkert fint for henne, plassbesparende uten tvil, og veldig fint for meg som nå sitter her på gulvet med en fuktig klut (for å tørke bort støvet)og prøver å skille klinten fra hveten. 70- og 80-tallet bar såvisst med seg kanskje noe av det mest varierende av kvalitet, seriøsitet og stil/klasse som noe annet tiår, og fy så mye dritt det befinner seg her. En tydelig gjenganger hos fars frisør er en særdeles svett type ved navn Leif Garret (gjør et raskt google-søk og sjekk ut cover-arten. Puh..) samt mye Gibbs-brødre-relatert og påfallende mange Smokie-plater. Det var altså ikke dette jeg har valgt ut. Etter at støvet får lagt seg kommer jeg nok til å oppdage at jeg har røska til meg overdrevent mye ræl. Men jeg har allikevel nesten fordoblet vinylsamlingen min, og forhåpentligvis fått meg noen godbiter jeg antakelig aldri ville betalt penger for. Og å lete seg gjennom ukjent og gratis 80-tallsmusikk er så avgjort mer spennende enn å lese til eksamen.

Platesamlingen i dag. Hylla til høyre er de nye kidsa på blokka.

Denne duger på vorspiel!

Denne er jeg glad i allerede.

Spent på denne!

MJs beste!












Stilig kar.

Grease is the WORD! Frankie Valli vet å sjarmere.