Misunnelig frisør? En platebonanza!

Takket være min fars frisørs opprydningstrang sitter jeg nå opp til ørene i et hav av gamle vinylplater og 7-tommere av ymse, å så ymse, sort. For en obskøn sær historie, sier du. Ja, det er ikke alle forunt å få et lass, og da snakker vi flere titalls kilo, plater dumpet i stua for null komma null kroner og øre.
De støvete nostalgifenomenene har sitt opphav fra sånn rundt 1970 og frem til 1990, da det kan se ut som fars frisørdame kalte analog for analog og tok steget inn i den digitale verden. Sikkert fint for henne, plassbesparende uten tvil, og veldig fint for meg som nå sitter her på gulvet med en fuktig klut (for å tørke bort støvet)og prøver å skille klinten fra hveten. 70- og 80-tallet bar såvisst med seg kanskje noe av det mest varierende av kvalitet, seriøsitet og stil/klasse som noe annet tiår, og fy så mye dritt det befinner seg her. En tydelig gjenganger hos fars frisør er en særdeles svett type ved navn Leif Garret (gjør et raskt google-søk og sjekk ut cover-arten. Puh..) samt mye Gibbs-brødre-relatert og påfallende mange Smokie-plater. Det var altså ikke dette jeg har valgt ut. Etter at støvet får lagt seg kommer jeg nok til å oppdage at jeg har røska til meg overdrevent mye ræl. Men jeg har allikevel nesten fordoblet vinylsamlingen min, og forhåpentligvis fått meg noen godbiter jeg antakelig aldri ville betalt penger for. Og å lete seg gjennom ukjent og gratis 80-tallsmusikk er så avgjort mer spennende enn å lese til eksamen.

Platesamlingen i dag. Hylla til høyre er de nye kidsa på blokka.

Denne duger på vorspiel!

Denne er jeg glad i allerede.

Spent på denne!

MJs beste!












Stilig kar.

Grease is the WORD! Frankie Valli vet å sjarmere.

You and I and Egil Olsen

I går var det semesterets siste konsert på U1. Headliner var Moddi, en lykketrollartist jeg gleder meg til å høre mer på. Men denne posten er forbeholdt Egil Olsen, U1s favoritt-entertainer, som varmet opp publikum. Det var et lykkelig gjensyn for alle som har hørt han før, og en åpenbaring for de som ikke kjente han. Hadde jeg ikke visst hvem han var hadde jeg, før han begynte å synge, antakelig tenkt at han så ut som en trailersjåfør som hadde kommet feil. Dette grunnet skjegget, pondusen, trailerskjorta og trailercapsen. Men så åpner han munnen og synger som en engel de humoristisknaivromantiske catchy låtene sine som man bare ikke kan annet enn å elske. Jeg lot meg selvfølgelig rive med og tross i ekstremt laber økonomi rev jeg i og kjøpte to vinyler for 300. Den ene en "tribute"-plate som vennene til Egil visstnok hadde laget til 30-årsbursdagen han i april. (Thom Hell, Sondre Lerche, Jenny Hval for å nevne noen av vennene som bidro.) Trykket opp i minimalt opplag, og jeg fikk den til og med signert på oppfording fra mannen selv. Ikke dårlig.

Egil Olsen sjarmerer studentene midt i eksamensstresset.

Jeg lar meg sjarmere og kjøper plater for krøllede femtilapper.

Egil Olsen er Singer/Songwriter. Ingen tvil om det.

Suburban Kids With Biblical Names

Jeg har løpt rundt med Suburban Kids With Biblical Names (forøvrig det mest indie av indieband-navn jeg har hørt på lenge) i ørene i dag og det føles godt!! Litt dårlig lydkvalitet på dette klippet, men det bør komme frem at denne sangen er feelgood og hoppsasa. Nyt! Snart kommer sommern.

Dagens fangst: En hel del!

Første eksamen overstått og lønning inn på konto feires selvsagt på Platekompaniet, Oslo City. Det forundrer meg alltid hvor hyggelige de er der tross i metervis med kø av utålmodige og irriterende kunder som skal ha den dærre siste til hu dærre som var på Skavlan vettu, sist helg. Jeez.. Uansett. Jeg bladde som vanlig gjennom Super Budget-hylla og jommen var det ikke ganske mye bra der i dag! Jeg fant til og med Cold Mailmans How To Escape Cause And Effect som jeg selvfølgelig anbefaler alle å løpe og kjøpe. Egentlig var den store planen å kjøpe Broken Bells debutalbum (som jeg så varmt omtalte tidligere i år), men da jeg kom inn i butikken glemte jeg den helt og endte opp meg å snuse rundt på helt andre ting - som resulterte i denne godtposen her:
- Mattias Hellberg, kjent fra mine svenske yndlinger Hederos & Hellberg samt noe samarbeid med T.S.O.O.L. på plata Origin Vol 1., sin soloplate fra 2004.
- Nick Drakes Brayter Layter (1970) på SuperBudget (!!), men uten booklet. Jaja, jeg får tegne noe selv.
- Susanne "jeg har en mørk side også" Sundførs meget omtalte The Brothel (2010) som jeg akter å gi ikke bare èn sjanse til men mange. Dama er tross alt en knallgod låtskriver.
- The Boo Radleys Wake up! (1995). Jeg har bare en EP (It's Lulu), med dem fra før og gleder meg veldig til å høre mer av disse gledessprederne.
- Og til sist Suburban Kids With Biblical Names' (SKWBN) sin #3 fra 2005. Knallfin indieaktig pop med masse driv og meget, meget god stemning. Altså, ikke nødvendigvis gla'-pop, men god stemning. Skjønner?

Ikveld skal jeg tilbake til 80-tallet med svigerfar Lars og se/høre Ultravox på Sentrum Scene! Jeg håper på mye synth sånn at jeg kan se og lære. Apropos egen læring: Sjekk for all del ut Groove.no sin spalte Rastløs der de filmet oss spille låta Time Is Of The Essence akustisk. Og her er bildedokumentasjon av den innkjøpte herligheten. God helg!!

Dreaming about dagens låt!

Bare hør på dette! Sånne låter som dette kan holde meg vekk fra eksamenslesing i timesvis.

Fri streaming av The National

Et av mine favorittband, The National, slipper sin sjette plate 10. mai, men nå og til imorgen kan man streame albumet direkte fra The New York Times hjemmesider.
Albumet høres meget lovende ut, og det er sånn akkurat passe lang tid siden jeg hørte på The National sist, sånn at det kan få en renessanse. Og jammen kommer de ikke til Operataket til sommeren også (under Øya). Knall.

Kunsthistorisk indiepop.

I siste innspurt av kunsthistorieeksamenslesing fikk jeg nå denne videoen postet på veggen min av Christina. Parisisk indieband setter seg selv inn i historien fra Da Vinci og Caravaggio til Mondrian og Munch. Ganske elskelig rett og slett.